Vi har vært i jungelen. Dypt, dypt inne i Sarawaks jungel. For det bor folk der. Urfolk, hyggelige folk, folk som står i fare for å bli fordrevet av store tømmerselskaper som vil tjene penger på skogen de lever av. Vi har møtt noen av disse menneskene, kayaner og penaner. Og vi har levd jungellivet sammen med dem.
.
Vi reiste fra Miri på søndag med båt. Tre timer nedover Baram-elva, til Marudi, en søvnig, liten by ved elvebredden. Der overnattet vi til mandag, før vi reiste videre med båt til Long Lama, en enda mindre by langs Baram-elva. Derfra byttet vi til en liten båt, som vi kjørte videre nedover elva i en halvtime. Derfra bar det videre med en pick-up i rundt 45 minutter, og så var vi i Sungai Keluan, vår kjentmann, fikser og miljøaktivist Joks hjemlandsby, et sted der innbyggerne har lykkes med å holde tømmerselskapene på avstand og der SAM (Friends of the Earth Malaysia) har treplantingsprosjekter. Nå var vi i jungelen.
.
Vi har spist og sovet på gulvet, gått på do i et hull i bakken og vasket oss i elva. Og vi har møtt mennesker som har vært åpne, gjestfrie og utrolig vennlige. Vi har stående invitasjoner flere steder i Borneos jungel, hvis vi skulle ønske å dra tilbake.
.
Etter to dager i kayanenes langhus, der vi fikk gleden av å fange både villkatt og øgle, dro vi tilbake til Long Lama, og videre til Long Nen, en penanlandsby 3 timer unna med firehjulstrekker. Her møtte vi Matias og landsbyen hans, penaner som kjemper mot tømmerselskapene som vil hogge ned skogen de lever av. Penanene er et av verdens siste folkeslag som er jegere og samlere, og selv om de fleste penaner i dag har fast bosetting, finnes det fremdeles penaner som er nomadiske og som virkelig bor dypt inne i jungelen. Og vi fikk gleden av å møte noen av dem.
.
De nomadiske penanene hadde gått i tre dager for å møte oss. De bygget et av sine tradisjonelle hus i skogen i nærheten av Long Nen så vi skulle få se hvordan de levde. Og de fortalte at hvis ikke hoggingen av Sarawakskogene snart slutter, vil penanene være døde som folkeslag om ti år. Disse penanene jakter med blåserør og lever kun av det de finner i jungelen. Det er så fjernt fra vår virkelighet som du kan komme, og det setter virkelig ting i perspektiv. Og paradoksalt nok var det de som takket oss for at vi ville møte dem, selv om det var de som måtte ta seg gjennom regnskogen for å la seg intervjue av en norsk journalist. De ba oss om å dra tilbake til Norge og fortelle deres historie, og det har vi også planer om å gjøre. Og skulle vi komme tilbake senere, måtte vi gjerne komme og bo sammen med dem ute i jungelen, slik at vi virkelig kunne oppleve hvordan de nomadiske penanlivet artet seg. Men da må vi nok gå tre dager i regnskogen først.
.
Etter å ha levd en liten uke på ris og ville bregner, var lengselen etter en hamburger rimelig sterk da vi kom tilbake til Marudi på fredag. Både kayanene og penanene lever av det de finner i regnskogen, samtidig som de dyrker egen ris og har et par høner. Men regnskogen har mye godt på menyen, vi har blitt tilbud både snegler, frosk og firfisle, og har prøvd oss på pinnsvin, villkylling og ymse uidentifiserbare grønne vekster. Det meste smakte greit, hvis det smakte noe særlig i det hele tatt. Ironisk nok var det ikke maten som gjorde meg syk, men derimot bilturen tilbake fra Long Nen, på humpete og svingete tømmerveier gjennom jungel, hogstfelt og plantasjeområder. Jeg skal aldri mer klage på at Herumveien er dårlig.
.
Ideelt sett burde jeg ha snakket penan, for å virkelig kunne bli kjent med disse folkene som bor i jungelen. Heldigvis funket det greit med tolk, selv om jeg er sikker på at mye har blitt lost in translation. Penanene takket oss for at vi kom med å gi oss flotte kurver de hadde flettet av ratan, og de unnskyldte seg for at de ikke hadde mer å gi til oss, selv om det virkelig var vi som burde takket dem for den enorme gjestfriheten de viste oss. Og da vi skulle dra tilbake og tok farvel med alle menneskene i landsbyen, benyttet en av kvinnene sjansen til å si sine første ord til oss på engelsk:
- Never forget us.
Jeg skjønner ikke hvordan det skulle være mulig.
Lunsjtid i Sungai Keluan. Kan jeg friste deg med ris, ville bregner og kanskje en liten øgleklo?
Livet i jungelen tar på, men heldigvis er det mulig å slappe av med litt egenprodusert tobakk.
Familien vi bodde hos i Long Nen. Fra venstre: Muri (i blått), Rinni, Ayat og Matias.
De nomadiske penanene hadde gått i tre dager for å treffe oss og bygde en hytte i skogen for at vi skulle få se hvordan de lever. Fra venstre: Johit, Oloi, Juaio og Raja Djamale. Helt til høyre er Dutun, som bor i Long Nen.
Kveldsunderholdning hjemme hos Matias. Det moderne og det tradisjonelle livet går hånd i hånd. Her er det både dvd-spiller og det tradisjonelle strengeinstrumentet sape.
Orang ulu (Sarawaks urfolk) og orang putih (hvite mann) i skjønn forening.
Joakim har tatt bildene, og dere kan se flere på joakimsenger.no.
