Welcome to the jungle!

Jeg begynner å skjønne meg mer og mer på konseptet regnskog. Navnet er alt annet enn tilfeldig. Det er ikke det at det regner så innmari mye, men heller at alltid beveger deg i en konstant fuktig tilværelse. For er det ikke regn, er det luftfuktighet av en annen verden, så vått og klamt at det dugger på kroppen akkurat som på et glass iskald cola. Når du kjenner vannet renne nedover ryggen din, og du ikke er sikker på om det er svette eller generell luftfuktighet, da vet du at du befinner deg i regnskogen.
.
Onsdag la vi ut på en tur vi sent vil glemme, en firetimers gåtur i nasjonalparken Bako. Først humpet vi en time på en lokal buss, sammen med syngende menn og hijabdamer med esker fulle av mat. Systemet var ganske enkelt: Pling der du vil av, og bussen stopper så fort han har sjans. Framme i Bako village måtte vi ta båt ut til selve nasjonalparken, før vi la ut på en rundløype som visstnok skulle gjøres unna på 3 og en halv time. Vi lot oss ikke skremme av at brosjyra lovet 6 km med variert terreng, men det viste seg etterhvert at variert absolutt var ordet. Vi var egentlig ganske utslitt før vi i det hele tatt hadde kommet fram til der løypene begynte, og jeg tror det var bra at vi ikke visste hva vi hadde begitt oss ut på. For etter en time nådde vi skiltet som fortalte at vi hadde gått 500 meter, av en løype på 5,8 km… Fram til da hadde løypa gått rett opp, over røtter og fjell og alt annet regnskogen har å by på. Men så hadde vi også sett ville neseaper på veien. Disse apene lever kun på Borneo og har litt av et nesegrev. Men kilometrene gikk sakte, men sikkert, opp og ned, bort og enda mer opp, før det bar ned, ned og enda mer ned på skranglete trapper og røtter. Og det var varmt og fuktig og alt annet enn a walk in the (national) park. Men vi kom gjennom og i ettertid var det verdt det, selv om jeg fortsatt er så støl i låra at jeg går i trapper som ei gammal dame. På veien hjem havnet vi på skolebussen til 25 lokale skoleungdommer. De syns tydeligvis at det var veldig kuriøst at de fikk besøk av to nordmenn på hjemveien, og Amir, som var den som var mest frampå, var mest opptatt av at jeg og Joakim snart burde gifte oss og invitere ham til bryllupet. Han lurte også på om Joakim likte rugby, og når Joakim sa ja, sa Amir at han så det på ham. Joakim lærte ham litt norsk, og til gjengjeld gav ham oss et navn til babyen vi eventuelt kom til å få i framtida. Hvis det blir jente, skal hun hete Ely, det har nemlig Amir bestemt.

Bako nasjonalpark, Sarawaks eldste nasjonalpark. Vi gikk for en rundløype på knappe 6 km, og det viste seg at det ikke var bare-bare å gå tur i regnskogen. Det var en fuktig og svett opplevelse, selv om det var flott natur og morsomme dyr å se på veien.

Silver leaf monkey, en av apene vi så i Bako.

Torsdag var vi i Semengoh wildlife rehabilitation centre for å besøke de halv-ville orangutangene som bor der. Dette er et senter som tar seg av orangutanger som har blitt holdt i fangenskap eller har blitt foreldreløse og prøver å føre dem tilbake til naturen. De fores to ganger om dagen, til glede for alle besøkende.

Orangutangene lever kun vilt på Borneo og Sumatra og er ekstremt utryddingstruede, bl.a. fordi de blir sent kjønnsmodne og formerer seg sjeldent. Orangutangen er Asias eneste menneskeape.

Orangutangen og mennesket har over 96% av dnaet felles. Men klatre-dnaet er vel ikke et av dem…

I Semengoh har de et tjuetalls halvville orangutanger. Apene velger selv om de vil komme til senteret ved foringstid og kommer de ikke, anses det som et godt tegn, fordi det betyr at apene er i stand til å finne mat på egenhånd. Orangutangene holdes ikke innesperret på noen måte, men er frie til å gå akkurat hvor de vil.

Nå har vi ankommet Miri, hvor vi skal slappe av et par dager, før det vel begynner å bli på tide å faktisk jobbe litt. Det er visst det vi kom for å gjøre…

.

(PS: Ikke glem å sjekke kartet for å se hvor vi er!)