Neon city

Vi vet knapt nok opp-ned på oss selv for øyeblikket, men det spiller ingen rolle. Vi er i Seoul.

Ingen snakker engelsk og alle skilt er krypiske koder som det er umulig å knekke, men det er varme i toalettsetet og plastikkmat utstilt i vinduene. Og vi har tatt både flytog og metro uten å rote oss bort. Alt er med andre ord lovende så langt.

Hotellet vårt finnes innerst i et virr-varr av neonlys og små butikker som selger alt fra pokaler og militære utmerkelser til plastdunker og sopekoster.

Og de steker fisk og kjøtt på spyd på annethvert gatehjørne. Fortauene fylles av lukta av sjø og søte kaker.

Og når mørket siger på, lyses byen opp av neon.

Masse neon.

Sultne og døgnville velta vi inn på en tilfeldig valgt restaurant i nabolaget. Der fylte kelneren søkket i bordet med kull, og vi fikk peke ut det kjøttet vi ville ha. De henta fram den ene servitøren som snakka engelsk (vokabularet hans besto stort sett av «pork» og «beer», så da ble det det vi fikk), og så kom personalet bærende med små skåler med ymse ingredienser med en større eller mindre andel chili involvert. Og en suppe som smakte tang.

Så var det bare å slenge kjøttet på grillen og steke.

De lokale gutta på nabobordet grep flere ganger inn for å hjelpe oss med grillinga. De syns sikkert nordmenn var passe håpløse.

Når kjøttet var ferdig stekt var det bare å putte det i et salatblad med diverse chiliholdige sauser og spise det som en wrap.

Nå er vi mette og fornøyde, men lukter litt grill. Det hører vel med til stemninga.

På tide å prøve å innhente døgnrytmen. God natt, Seoul!