Helt konge

Det første som møtte oss da vi kom til Phnom Penh, var et gigantisk bilde av den kambodsjanske kongen. Det var ikke siste gangen vi fikk se ham.

Den kambodsjanske hovedstaden er alt du ønsker av en asiatisk by: Gulldekte tak, oransjekledte munker og tuk-tuker i gatene. Kanskje ikke så rart at Phnom Penh tidligere gikk under kallenavnet Asias perle.

Det første vi så i byen var det kongelige slott, som er der kong Norodom Sihamoni bor. Kongen er enslig og en tidligere ballettdanser.

Og for kongen er bare det beste godt nok. Med andre ord: Gull-o-rama.

Gatene fylles av unge gutter i oransje gevanter. 95 prosent av befolkningen i landet er buddhister.

Det er en Wat – et buddistisk tempel – på annenhvert gatehjørne.

En spasertur langs elva er en utmerket anledning til å se på folk.

Tempoet er litt roligere her enn i Vietnam. Det liker vi.

Kongen har naturligvis utsikt over alt som skjer.

Det er selvfølgelig fargerike markeder her i byen også.

Den gylne høna er også overalt, uten at vi har klart å finne ut hva den betyr. (Men vi gjetter på lykke.)

Da vi gikk forbi nattmarkedet, var sola på vei ned og bodene på vei opp.

Fun fact: Minibananer er Kambodsjas nasjonalfrukt.

Trafikken er ikke like tett her som i Saigon, selv om det fortsatt er mange mopeder i gatene. Og selv om det ikke finnes vikepliktregler, flyter trafikken greit.

På Wat Phnom møtte vi lokalbefolkningen.

Templet Wat Phnom ligger på byens høyeste fjell, som er imponerende 27 meter høyt. Legenden sier at den rike enka Daun Penh (bestemor Penh) fant en trestokk flytende i elva. Inni treet lå fire bronsefigurer av Buddha, og enka bygde et tempel på en liten ås for å beskytte helligdommene. Det første tempelet ble bygget her i 1373.

Byen har fått navnet etter tempelet på åsen (phnom er khmer for ås) og bestemor Penh.

Det er en statue av bestemor Penh på utsida av tempelet.

Inni sitter selvfølgelig Buddha.

Utenfor kan du betale for å sette fri en spurv, som visstnok skal være spesialtrent til å vende tilbake til buret igjen. Det blir vel for mye stress å fange nye hele tida.     

For å komme deg rundt i Kambodsja, trenger du en tuk-tuk. En kambodsjansk tuk-tuk er ikke helt som de thailandske. Det er en moped med henger, ikke en eget kjøretøy, men det funker på samme måten: Som en taxi på to hjul (med to ekstra hjul på vogna).

Da vi måtte få resepsjonisten på hotellet til å komme opp med et nytt skjema til skittentøyet vi hadde tenkt til å vaske, spurte Joakim i forbifarta hvor mye det ville koste med en tuk-tuk en dag. Han svarte høflig, og lurte på om vi hadde planer for neste dag. Det viste seg nemlig at han hadde to jobber: Resepsjonist og tuk-tuk-sjåfør. Dermed endte vi opp med å kjøre rundt med resepsjonisten på hotellet vårt en hel dag.

Og da vi kom tilbake til hotellet etter å ha spist middag den kvelden, sto han i resepsjonen i uniform. Det skal i hvert fall ikke stå på arbeidsmoralen.

Dette er ikke respesjonist-sjåføren, men en kompis av ham som kjørte oss til Silk Island neste dag.

Her var det kuer i veien og så støvete at han utstyrte oss med ansiktsmasker.

Da vi vaska ansiktet etter denne turen, skjønte vi at det var en god idé.
Det var en støvete og humpete tur, men vi fikk et lite glimt av den kambodsjanske landsbygda.Silk Island heter egentlig Ko Dach, og mange av de som bor her, produserer silke.
Vi fikk komme inn og se hvordan en av disse familiebedriftene vever med silketråder.
Og vi fikk selvfølgelig kjøpe noen silkeskjerf med hjem.I et annet hus fikk vi også prøve å veve litt.Det blir ikke noe vi kommer til å satse på i framtida, men vi har full respekt for de som får det til å se lett ut.
På ko Dach er det også en strand der lokalbefolkningen kommer for å slappe av ved Mekongs bredder.Vi var der på en søndag, og det var masse folk i de små bungalowene.Vi turte ikke å teste immunforsvaret ved å ta et bad her.
Vi fikk også se hvordan selve silketrådene blir produsert.Det involverer pupper og larver.Og så var det bare å ta ferja tilbake til fastlandet.