Men det har vært fint. Og det har gått helt smertefritt, uten en eneste punktering, kupåkjørsel, polititilsnakk eller tom bensintank. Og det frister til gjentakelse. Vi snakker allerede om hvor vi har lyst til å kjøre neste gang.

Du kan si mye rart om USA og amerikanere, men det er et fantastisk land å feriere i.

Ting vi liker med USA:

• At folk er hyggelige og imøtekommende og nysgjerrige på hvor du kommer fra (selv om geografikunnskapene til tider er litt mangelfulle)
• Gratis påfyll av brus på alle spisesteder. Kanskje ikke så bra rent helsemessig, men veldig praktisk for tørste roadtrippere.
• Fast food-mangfoldet. Vi tar gjerne imot fast food-sjapper med taco, kinamat, kylling, sandwicher, wok og pizza også i Norge. (Eller kanskje det er like greit at vi ikke har det?) Vi var på veien i tre uker, og spiste ikke på samme kjede to ganger.
• Amerikanerne kan sin hamburger.
• De kan sin pommes frites også, selv om de gir all æren til franskmennene.
• Amerikanerne er generelt gode på ting som er fett, søtt og stort.
• Besøkssenter rett på andre sida av grensa for en ny stat, der du kan få gratis kart, brosjyrer og hjelp til å finne lokale severdigheter.
• Spektakulære naturopplevelser.
• Kundeservice. Amerikanerne er vennlige og hjelpsomme, uten å være for påtrengende.
• Shoppingmulighetene. Trenger ingen utdyping.
• Amerikanerne kan underholde. Sjekk Disneyland, Las Vegas og Nashville, for å nevne noen.
• Veldig fine, brede veier. De fleste bilistene oppfører seg pent også, og bortsett fra i New York og Las Vegas, var det lite tuting.
• USA er svært og mangfoldig, og du opplever stadig noe nytt.
• Når amerikanerne lager noe, feks en restaurant eller en fornøyelsespark, gjennomfører alt til minste detalj. Igjen: se Disneyland og Las Vegas.
• Det er mange gæærne amerikanere, på godt og vondt. Men heldigvis mest på godt.
• At man kan få klem av en butikkdame, bare fordi man er norsk.

Ting vi er litt mer skeptiske til:

• Amerikansk frokost. Vafler med sirup er verken godt eller sunt i lengden. Vi vil ha grovbrød.
• Stoppskilt-bonanza. Amerikanerne har ikke helt skjønt konseptet vikeplikt, og kjører derfor full stopp overalt. Og da mener vi OVERALT.
• Avkjøring til venstre på motorveien. Ikke så veldig logisk og litt vanskelig å få med seg i farta.
• Laken i stedet for dyne. Vi er særlig skeptiske til ett laken delt på to personer.
• Drive in-alt mulig rart. Amerikanerne liker ikke å gå, og har derfor drive in-minibank, spritbutikk og kaffebar + alt mulig annet.
• Utenomjordisk store middagsporsjoner, som gjør at du aldri har sjans til å spise opp maten du får. Ikke særlig miljøvennlig.
• Døgnåpne supermarked der de har alt. Hvem er det som virkelig trenger en motorsag midt på natta? (Og bør vedkommende få det?)
• At amerikanerne opererer med tidenes mest ulogiske måleenheter. Miles? Ounces? Fahrenheit? Skjønner ikke bæret. At vannet fryser på 32 grader og koker på 212 er helt ubrukelig.
• Aaaaaltfor mange reklamepauser på tv. Syns du TV3 er ille? Ikke dra til USA.
• Inkludere momsen i prisen på prislappen? Nei, det gidder vi ikke. Den må du regne ut sjæl.
• Og sjokolade har de ikke peiling på.

På en annen side er det alle de tingene som vi er skeptiske til, som gjør at vi føler oss litt overlegne og kan le av de rare amerikanerne. Og det er jo også en del av sjarmen.

Og siden det ble noen burgere i løpet av turen, utarbeidet vi vår egen, subjektive burger-ranking. Her er topp fem steder å spise hamburger i USA, til glede for alle burgersultne som skal over dammen en eller annen gang. (Kriteriene våre er smak – ganske enkelt.)

1. Shake Shack (Madison Square Park, New York)
2. Denny’s
3. In’n'out burger
4. Carl’s Junior
5. Wendy’s

Takk til alle som har fulgt oss på bloggen! Det er mulig vi vender tilbake ved neste jordomseiling.

Sola skinner alltid i California. Det er faktisk nesten helt sant også.

Los Angeles møtte oss med en gyllen solnedgang og 25 varmegrader. Vi liker California.

Og siden sjansen bød seg, tok vi turen til Disneyland, for å se den fargerike Disneyjula i all sin prakt. De kan dette med overdådig julepynt, disse amerikanerne. Og siste dagen i november viste seg å være den perfekte dagen for et Disneylandbesøk, med passe temperatur, lite folk og nesten ikke kø noe sted. Med andre ord ypperlige forhold for å tilfredsstille din indre femåring. For du blir aldri for gammel for Disneyland.

Jul i Haunted Mansion, ledet an av halloweenkongen Jack Skellington.

Julenissen hadde også tatt turen, sammen med sine firbeinte venner.

Men California er nok ikke favorittstedet for arktiske skapninger.

It’s a small world er også pynta til jul, både utenpå og inni.

Og Askepott sitt slott, naturligvis.

Hos Donald og Mikke er alt klart for høytiden.

Og hovedpersonene selv er også klar for jul.

Vi tilbrakte våre California-dager hos våre yndlingsamerikanere i dette juleslottet i Thousand Oaks.

Der møtte vi blant annet disse to sjarmørene.

Og disse flotte menneskene. Fra venstre: April, Cortney, Jessie, Ane og Joakim.

Det er ikke alltid like lett å ta gruppebilde når noen er nysgjerrige på hva denne rare klikkelyden kommer av. Linselusa heter Thor.

Det er hardt å forlate USA etter nesten fire uker med utrolige opplevelser. Og det er enda vanskeligere å forlate disse gjestfrie og fantastiske menneskene. Vi håper vi ser både dem og USA snart igjen!

Alle er det mulig å forstå, nesten ved første øyekast. Noen mennesker hater Las Vegas og syns det er en møkkaby. Men det er veldig lett å la seg rive med av alle lysene og menneskene og de sinnsyke byggene og stemningen. Vegas er som en fest som aldri tar slutt. Det er kanskje ikke den hippe festen med alle de kule folka, men det er en lavterskelfest der alle er invitert, unge som gamle. Og der du gjerne kan komme i joggebukse.

Men det kan hende du er ulykkelig når du drar. Enten fordi du har tapt alle pengene dine, eller fordi du gjerne ville vært der lenger.

Grensa til Nevada går rett over Hoover Dam, den berømte demningen som bruker Colorado River til å produsere strøm til en håndfull amerikanske stater i området.

Hvis du har sett Bond-filmen Diamonds are forever, Superman fra 1978, den originale Ocean’s Eleven, Viva Las Vegas med Elvis eller Transformers, så har du sett Hoover Dam. Eller du kan ha sett den i veldig mange andre filmer som også er spilt inn her.

Demningen ble bygget på 30-tallet, og det er den nest største demningen i USA (bak den på langt nær like kjente Grand Coulee Dam i Washington). Hoover Dam produserer 4,2 milliarder kWh i året.

Den deler også to tidssoner, pacific time på vestsida og mountain time på østsida.

Det er laaaangt ned.

Vi skimter Sin City i det fjerne. Las Vegas ligger midt i ørkenen, og du kjører og kjører i ingenmannsland, før byen plutselig dukker opp, som fra intet.

Downtown Las Vegas.

Little White Wedding Chapel. Her giftet blant andre Bruce Willis seg med Demi Moore og Frank Sinatra med Mia Farrow.

Las Vegas-trafikk. Her tuter bilistene omtrent like mye som i New York.

Dette er hotellet vårt, men hvor er parkeringa? Og resepsjonen? Las Vegas-hotellene er så svære at det er vanskelig å vite hvordan du kommer deg inn på rommet ditt.

Velkommen til Paris, Las Vegas.

Las Vegas er faktisk en by det går an å gå i, til vår store begeistring. Det er nemlig ingen selvfølge i USA. Dette er The Strip, eller Las Vegas Boulevard, som gata faktisk heter. Her ligger de store og kjente hotellene på rad og rekke, og gangbruer og brede fortau binder dem sammen.

Luxor.

Sa noen Sin City? Prostitusjon er faktisk ulovlig i Las Vegas, men det kryr av eskortetjenester. På hvert eneste gatehjørne står det en gjeng med folk og deler ut små flygeblader med bilder av relativt lettkledde og veldreide damer man kan leie for en kveld, for «entertainment» eller «companionship». Hvilke andre tjenester disse damene tilby under bordet (eller andre passende steder…) kan man bare tenke seg til, men hvis vi skal dømme ut fra bildene, ser de ikke ut som damer som menn leier hovedsakelig for å prate…

Brooklyn Bridge i Las Vegas-versjon. Vi gikk over den ekte noen uker tidligere, og ble vel mer imponert over utsikten der.

Las Vegas er et perfekt sted for å bruke penger. Gjerne alle pengene du har, hvis du kommer i siget. Du kan spille dem bort på casinoet, du kan spise dem opp på alle restaurantene, du kan shoppe dem vekk inne på kjøpesenteret, du kan drikke dem opp i baren eller du kan bruke dem opp på spektakulære show. Alt uten å forlate hotellet ditt. For i Vegas har hotellene både casino, kjøpesenter, en håndfull restauranter og barer og flere live-show under samme tak. Er det rart det er vanskelig å finne innsjekkingen?

New York, New York har gjenskapt The Big Apple innendørs…

…og utendørs.

Og de har naturligvis sin egen berg- og dalbane.

Manhattan skyline Vegas-style.

Men Las Vegas kommer ikke ordentlig til sin rett før mørket siger på. Byen kalles ikke City of Lights uten grunn, og det er godt Hoover Dam ligger såpass nære, for strømforbruket i byen må være enormt. Særlig miljøvennlig er det nok ikke, men det er jo ganske vakkert, da.

Som Elvis sier det: Bright light city gonna set my soul on fire.

Sulten?

Linselus.

Byen tiltrekker seg også diverse raringer som prøver å tjene penger på mer eller mindre kreative måter. For eksempel ved å sitte i Sylvester-drakt og drikke. Merkelig nok så det ut til å funke.

Caesars Palace.

Vi bodde her, på Flamingo, et av Las Vegas eldste hoteller, som ligger midt på The Strip. Hotellet hadde naturligvis levende flamingoer i bakhagen og casino-området hadde en svakt kokosduft. Og hotellet har intet mindre enn 3 626 rom. Såpass må det være.

Ballys.

Bill’s Gambling Hall and Saloon.

Bellagio.

Flamingo.

Inne i Caesars Palace. I Las Vegas sparer de ikke på noe.

Ceasars Palace har et enormt kjøpesenter med masse dyre designerbutikker.

Og her er det alltid blå himmel.

The Venetian.

Lettkledde damer og biff. Kan man ønske mer?

Jul i Venezia.

Gambling, gambling, gambling.

Inne i The Venetian har de naturligvis bygget sin egen lille Grand Canal. Og har du litt for mye penger du vil kaste bort, kan du få deg en tur på kanalen. Er du heldig (evt. uheldig), får du en gondolier som synger opera så det gjaller i betongveggene. Vi foretrekker å tape pengene våre på en slotmaskin enn å bruke dem på dette.

Eskortepikene ligger strødd gatelangs.

Paris, Las Vegas.

Arriving in style. Det er alltid et show i Las Vegas. Og dette var vårt siste glimt av denne vanvittige byen. For denne gang.

Dette er omtrent det eneste som var verdt å se i Kingman. Med andre ord ikke stort.

Ja, også brannstasjonen da naturligvis…

Litt lenger nedi veien kom vi over dette etablissementet. Noe må jo trailersjåførene ha å more seg med langs veien…

Vi skulle bare ta en liten omvei på en halvtime, men endte opp med å bruke mye lenger tid enn planlagt. Vi skulle til Oatman, en gammel gruveby langs Route 66, og det viste seg at veien dit var hakket mer svingete og bratt enn det vi hadde sett for oss. Men den gjorde seg godt på bilder.

Oatman ligger på andre sida av de fjellene, og veien ble bygget før noen hadde tenkt på å sprenge seg fram i landskapet.

Det er godt det ikke er snø her om vinteren.

Midt i ingenmannsland ligger det en kiosk. Og den er åpen.

På fjelltur.

Men etter en times kjøring (vi trodde det skulle ta en halvtime, men i 20 miles per hour på svingete fjellveier går det ikke så veldig fort framover) var vi i Oatman. Oatman begynte som en teltleir i 1915, etter at det ble funnet gull til en verdi av 15 millioner dollar i området. I løpet av et år hadde innbyggertallet vokst til 3 500. I 1921 ble store deler av byen skadet i en stor brann, og i 1924 ble gruvedriften lagt ned. Men siden Oatman ligger langs den gamle Route 66, var det fortsatt mange som kjørte gjennom byen på vei mot California. Men da den nye motorveien mellom Kingman, Arizona og Needles, California, åpnet i 1953, døde den lille gruvebyen sakte, men sikkert.

Men i de senere år har interessen for den gamle Route 66 vært voksende, og turistene har funnet veien tilbake til Oatman, som nå er en av de mest livlige byene langs den gamle hovedveien mellom øst og vest. Det bor rundt hundre mennesker her, og de lever hovedsakelig av turistene som kommer til Oatman for å få en smak av det ville vesten. I hovedgata ligger suvernirbutikkene side ved side, og byen har eget hotell og daglige cowboydueller i gatene.

Og her er faktisk butikkene åpne.

Oatman er kalt opp etter Olive Oatman, ei jente fra Illinois som ble bortført av indianere og holdt som slave i fem år før hun ble løslatt, rett i nærheten av denne byen.

Oatman er kanskje best kjent for de firbeinte beboerne som reker gatelangs i byen.

Det er nemlig én ting det går i her i byen: Esler. Når gruveselskapene trakk seg ut av Oatman, lot de eslene sine være igjen. Denne eseltypen kalles burro på engelsk, og har formert seg fritt og vandrer nå gatelands i Oatman, til glede for turistene og muligens til fortvilelse for innbyggerne.

Her er det helt naturlig å se en flokk esler rusle nedover hovedgata. Og flere butikker selger poser med eselmat, så du kan mate den firbeinte lokalbefolkningen. Men du blir også advart mot dem, for dette er ville dyr som kan både sparke og bite.

Vår erfaring er at de er ganske vennligsinnede.

Én dollar for en pose med høyklumper. Vi ble plutselig veldig populære.

Det endte faktisk med at en fredig rakker stakk av med hele posen og fikk rista ut den siste klumpen.

Du har ikke vært i Oatman før du har blitt tatt bilde av sammen med et esel (og overlevd).

Eslene var ikke spesielt interesserte i å flytte seg selv om det kom biler.

Hver dag er det cowboydueller i hovedgata. Her kommer en av duellantene.

De understreket vedlig tydelig at de skøyt med løskrutt, men det fikk ikke bussen med meksikanske pensjonister med seg, siden de kom løpende i siste lita før opptredenen started. Dermed var det noen av damene som skvatt i været da skuddene ble løsnet, og en dame prøvde å gjemme seg bak noen unge jenter som sto på første rad. Etter at tre skudd var gått av, spurte damen: «Is it a show?»

Hun kom antakeligvis fra en av de litt mer tvilsomme delene av Mexico.

Mannen i blått var bankraner, mens mannen i rødt var bankraner-raner. Dere ser vel utifra bildet hvem som tapte.

Og ja, det var et show.

Ganske mange. Velkommen til Hackberry General Store!

Hackberry General Store  er en butikk, men egentlig mer et museum med en samling av alle tenkelige og utenkelige ting som kan knyttes til Route 66 på en mer eller mindre åpenbar måte. Og den ligger midt i ingenmannsland i Hackberry, et sted som Wikipedia ikke har mer å melde om enn at det har et postkontor som betjener 68 postkasser i området.

Ser du noen du kjenner?

Når menneskene forlater stedet, tar naturen over.

Seligman er en bittelite by med rundt 450 innbyggere (456 ifølge siste folketelling, men det kan jo ha kommet noen fra eller til siden da,) og John Lasseter har sagt i et intervju at Radiator Springs i filmen Cars er delvis basert på Seligman. Det er ikke vanskelig å se at du er på Route 66. Byen er som et utendørs museum med all slags krimskrams og ræl innbyggerne har samlet sammen og hengt opp i løpet av årenes løp.

Vi lar bildene tale for seg.

All unattended wild children will be caught and sold as slaves.

Sorry, we’re open.

Dette er ikke en bjørn, men en ulv. Vi har etterhvert blitt ganske drevne på å ta bilder gjennom bilvinduet, så det føltes helt naturlig.

Bison.

Fjellgeit.

Bjørn!

Vaskebjørn.

Gaupe.

Mer bjørn!

Geit.

Dette innlegget kan også brukes som pekebok for barn…

Fjellrev.

Bobcat.

Etter å ha kjørt gjennom utallige spøkelsesbyer langs Route 66, var det deilig å endelig komme til en by som fortsatt var i live. I Williams går Route 66 i loop gjennom byen, det vil si at det er to veier med enveiskjøring, så du må ta en runde i byen for å få med deg alt. Og her er det folk i gatene, motellene er i drift og det er gjester på restaurantene. Om det var akkurat sånn det var her på 50-tallet, er vanskelig å si, men det er i det minste folk i gatene fremdeles.

Businessen de drev på dette hotellet, var muligens litt annerledes i gamle dager…

Vi spiste lunsj på Route 66 diner. Det virket rimelig autentisk, men litt nærmere googling viser at dette faktisk var en Denny’s på 60-tallet. Men det er mulig at de har beholdt mye av det gamle interiøret, det så i hvert fall sånn ut.

Lite trailersjåfører langs bardisken, men ellers omtrent som på film.

Oransje løkringer og grilled cheese til lunsj. Vi klarte aldri å finne ut hvorfor løkringene var oransje, for de smakte helt normalt. Det påklistrede smilet fulgte med på kjøpet.

Noen bbq-restauranter tar markedsføringen et hakk lenger enn andre.

Etter å ha kjørt på støvete grusveier, trengte bilen en liten vask.

Ash Fork, Arizona. Ikke fullt så livlig som i Williams.

Også var det disse brannstasjonene da.

Å se Grand Canyon for første gang med egne øyne, var et ekte wow-øyeblikk. For bilder kan virkelig ikke få fram hvor storslått denne kløfta er. Den er svær. Enorm. Gigantisk.

Egentlig er det litt absurd, at tusenvis av turister hvert år kommer til Arizona for å se på et høl i bakken. Men så er det ikke hvilket som helst høl heller, det er det største hølet du noensinne har sett. Og antakeligvis det vakreste. Selv om det bare er stein, er det utrolig spektakulært, så spektakulært at det egentlig ikke finnes ord. Eller bilder. Du må nesten dra dit selv og se det med egne øyne.

Vårt første møte med Grand Canyon var etter solnedgang, og dette bildet er tatt på såpass høy iso, stor blender og lav lukker (for de som har interesse for sånt) at det er lysere enn det øyet kunne se der og da. Men vi så nok til å skjønne at dette var svære greier.

Siden vi overnatta inne i Grand Canyon Village, bestemte vi oss for å stå opp tidlig neste morgen for å få med oss soloppgangen. Det er nemlig da fargene kommer aller best fram.

På parkeringsplassen møtte vi Bambi + moren og søsteren/broren. Oppe ved kanten traff vi på en gjeng japanere og indere.

Vi er oppe før sola, som etter planen skulle stå opp kl. 07.16. Grand Canyon er ganske grå i morgendisen.

Det er mulig å gå ned i kløfta, eller komme seg ned dit ridende på et muldyr. Det får bli neste gang.

I bunnen av Grand Canyon går Coloradoelva. Det er den som har gravd seg vei ned gjennom bergartene gjennom millioner av år.

Vi var ikke de eneste som venta på soloppgangen.

Ifølge reglementet skal du holde deg minst to meter fra kanten. Det er ikke alle som bryr seg om det.

Vi var ikke de eneste som tok bilder, heller.

Vi sto på Yavapai point, som visstnok ikke var av de mest populære stedene å se på soloppgangen. Og dette er i slutten av november. Vi tør ikke tenke på hvor mye folk det er her midt i juli.

Og så kom sola, litt etter litt.

Over 2 000 meter over havet før klokka sju om morgenen i november. Ja, det var ganske kaldt.

Men det var verdt det.

Etter en varm dusj og frokost dro vi tilbake for å se Grand Canyon i fullt dagslys. Da var den glødende rødfargen som du gjerne ser på bildene, borte.

Men utsikten var fortsatt like spektakulær.

Og hvis du syns Grand Canyon tar seg godt ut på bilder, så bare vent til du ser den med egne øyne.

For ikke å snakke om snøkledde fjell i Arizona. Her på vei nordover mot Grand Canyon fra Flagstaff.

Sunset Crater Volcano National Monument. Dette var en gang i tida en vulkan, teknisk sett er det vel en vulkan fremdeles, selv om den ikke har hatt utbrudd de siste tusen årene. Dette var en impulsiv omvei vi tok etter å ha sett et skilt langs veien.

Det var verdt omveien.

I det fjerne kan du skimte Painted Desert, som vi kjørte gjennom i New Mexico.

Wupatki National Monument. I disse ruinene bodde det tre indianerfamilier for rundt tusen år siden.

Huset er bygget på en stor stein, så du har utsikt i alle retninger.

De var enten mye mindre enn oss eller hakket smidigere. Eller begge deler.

Litt lenger nord fikk vi vårt første møte med Grand Canyon. Egentlig er ikke dette selve Grand Canyon, men det ligner og det er rimelig spektakulært allikevel, særlig når du ikke har sett den virkelige helt ennå. Men dette er egentlig bare oppvarmingen.

Ja, det er akkurat sånn du føler deg når du står på kanten og kikker ned. Det er laaaangt til bunnen!

Her er det nok et yrende liv om sommeren, men rett før solnedgang i november var det bare de mest ivrige smykkeselgerne som fortsatt holdt ut.

Når du har kjørt helt fra New York i håp om å se noe litt mer levende enn roadkill langs veien, er entusiasmen ganske stor når du endelig får et glimt av en hjort i veikanten. Og når den ikke ser ut til å la seg plage av turister med brummende biler, nedrullede vinduer og telelinse, er gleden enda større.

Hallo, herr hjort! Hyggelig å møte deg!

Men vent litt! Har du flere venner i nærheten?

Det ser slik ut. Hvor mange hjort er det egentlig på dette bildet? Du kan jo prøve å telle dem.

Og litt lenger oppe i veien traff vi enda flere. Det var nesten så vi ikke trodde våre egne øyne. Vi hadde kommet inn i en stim!

Hjort er hjort, og selv om du prøver å kjøre rolig forbi og håper de vil holde seg på sin side av veien, eier de naturligvis ingen trafikkforståelse, og finner plutselig ut at de vil ta seg en tur over til den andre siden (noen ganger i litt mer overført betydning, men denne gangen heldigvis rent fysisk).

Ingen dyr ble skadet i produksjonen av denne bloggen.

De fleste amerikanere vet nok ikke hvor Norge er. Du kan nesten se det i øynene deres når de svarer oss. De skjønner at det er langt borte, men kunne ikke plassert det på kartet om de hadde fått en million dollar for det. Men noen er mer ærlige enn andre. Da vi stoppet på en Taco Bell-restaurant på et lite sted langs veien, var det tre damer på jobb og ingen kunder i lokalet. De spurte meg (Ane) om hvor jeg kom fra, og da jeg svarte Norge, sa den ene av damene: «Where is that?» Jeg lo litt, men hun fulgte kjapt opp: «Seriously, where is that?» Etter en liten geografileksjon og en kjapp omregning til hva klokka var i Norge på den tida, fant de ut at jeg for det første var veldig langt hjemmefra og at jeg antakeligvis ville sovet på det tidspunktet hvis jeg hadde vært hjemme i Norge. Jeg tror damene fikk noe å snakke om resten av arbeidsdagen.

«Please tell me you’re Swedish!» sa en eldre kar i kassa på en bensinstasjon til meg en annen dag, helt ut av det blå, rett etter at jeg hadde satt varene på disken, men før jeg hadde rukket åpne munnen. Jeg måtte gi ham nesten rett, og spurte om det var mulig å se det på meg at jeg var skandinavier. «Well…» sa han, og gransket meg en gang til. «Rent fysisk kan du se det, du vet, blå øyne, blondt hår…»

I den lille byen Oatman i langt inne i fjellene i Arizona ble en eldre dame så ekstatisk at hun insisterte på å klemme oss da hun hørte at vi var fra Norge. Det hele var i grunn en litt pussig seanse. «Really? I need to hug you! Is that ok?» hvinte damen, og vi kunne ikke annet enn å takke ja til den vennlige gesten. Da hun hadde klemt oss, spurte hun: «Please remind me, where is Norway again?» Vi svarte Europa, men det visste hun naturligvis, hun lurte bare på hvor i Europa Norge lå, for det hadde hun visst glemt. Vi tenkte at det hele var en gimmick, men da vi var på vei ut av butikken igjen, smilte hun og vinket til oss mens hun på rimelig stø norsk sa: «Tusen takk! Ha det bra!» som om det skulle være den naturligste ting i verden. Vi fikk aldri svar på hvor norskkunnskapene hennes kom fra.

De fleste amerikanere har forståelse for konseptet roadtrip, men syns det er fryktelig langt å kjøre helt fra New York til LA. Det har de forsåvidt rett i, men så har vi tross alt brukt noen uker på kjøreturen og ikke hastet avgårde på noen få dager. Men «Wow! That’s a long drive!» er kanskje den reaksjonen vi har fått oftest når vi har svart på hva som gjør at vi er akkurat her. Men i vårt tilfelle har reisen vært målet. Og hadde vi ikke likt å kjøre bil, hadde vi nok ikke lagt ut på en såpass ambisiøs kjøretur.

Det har blitt noen slike moteller i løpet av turen. Dette er Super 8 i Gallup, New Mexico. Vi bodde her natt til Thanksgiving, og vi var omtrent de eneste på hele motellet. Super 8 er en motellkjede som er helt grei, men ikke noe særlig mer enn det. Våre kriterier har stort sett vært gratis parkering og gratis nett til en rimelig pris, og det har de oppfylt. De fleste hotellene og motellene vi har bodd på har også hatt gratis frokost, men i USA betyr det som regel loff, wienerbrød, frokostblanding og den store slageren som gjør at de kan reklamere med «hot breakfast»: Belgiske valfer. Etter to frokoster med nystekte vafler med sirup er du allerede lei, og den siste halvdelen av turen begynte vi å spise frokost andre steder på hotellet for å slippe unna høykarbokjøret de serverer. Nå er det kanskje ikke så veldig mye bedre å spise frokost på McDonalds, som vi gjorde denne morgenen i Gallup, men Egg McMuffin, som er en slags frokostburger med egg, ost og valgfritt type kjøtt, er veldig mye bedre enn enda en morgen med sirup og vafler.

Det var kaldt i Gallup denne morgenen. Vi har hatt temperaturer fra -2 til 25 plussgrader på vår ferd gjennom landet, og temperaturforskjeller på over 15 grader fra den ene dagen til den andre på et og samme sted. Men til alle dere som syns det er rart å dra på ferie i november, så kan vi melde at det har vært helt perfekt: Lite folk, levelige temperaturer og stort sett bare pent vær. Den eneste ulempen har vært at du har noen timer færre dagslys enn på sommeren. Men at du kan hoppe over en grå og trist måned hjemme veier opp for det meste.

Fra Gallup er veien kort til Arizona, den 11. staten vi besøkte. Arizona kaller seg “The Grand Canyon state”, men de viste seg å ha mange flere spektakulære naturopplevelser enn bare Grand Canyon å by på.

Dette er Painted Desert National Park i Arizona. Et mekka for de som er interessert i geologi, vil vi tippe, men rimelig spektakulært for oss andre også. Ørkenen har mange ulike bergarter i lag, slik at det ser ut som om den er malt i ulike farger. Bildene yter ikke stedet rettferdighet, det var om mulig enda vakrere i virkeligheten. De som tror at ørken bare er gule sanddyner og kaktuser, må tro om igjen.

Denne steinen kalles newspaper rock, fordi den ble brukt som «oppslagstavle» av indianerne i området. Hele steinen er dekorert med inskripsjoner som ga ulike beskjeder, ikke ulikt våre hjemlige hellerisninger.

Ja, det blåser!

Her gikk Route 66. I Arizona er mye av den gamle veien borte, men du kan fortsatt se de gamle strømstolpene som markerer hvor veien gikk en gang i tida.

De stripete fjellene ser ut som noe som er klipt ut av en litt syrete tegnefilm, men dette er faktisk naturens eget verk og ikke noe Walt Disney har funnet på. Noen ganger går virkeligheten fantasien en høy gang.

I Painted Desert ligger også Petrified Forest. Her finner du trær som har blitt forsteinet for omtrent 225 millioner år siden.

Du kan se at dette har vært trær, selv om de i dag er stein.

God stemning på veien.

Holbrook, Arizona.

Wigwam motel, et gammelt landemerke langs Route 66 som er satt i drift igjen i senere tid. Hvis du har sett Disney Pixars animasjonsfilm Cars, kjenner du kanskje igjen dette hotellet, som var inspirasjonen til Cozy Cone Motel i Radiator Springs i filmen. Her kan du bo i din egen wigwam, men de gamle bilene er nok bare til pynt.

Have you slept in a wigwam lately?

I Winslow heter fotballaget Bulldogs.

Amerikanerne sparer ikke på pynten i høytiden. Happy thanksgiving!

Se opp for elk. Vi så opp, men fikk dessverre ikke øye på en eneste en.

Ved foten av dette fjellet ligger Flagstaff.

«Don’t forget Winona», synges det i den berømte Route 66-låta. Vi bestemte oss for å svinge innom, og det eneste vi fant var denne brua. Hadde det ikke vært for sangen, hadde vi nok glemt Winona ganske kjapt. Men brua var fin, da.

Den mannlige halvdelen av ekspedisjonen har en greie for brannrelaterte objekter. Han har dermed stoppet på hver eneste brannstasjon på hvert eneste lille sted vi har vært innom. Dette er postkassa til Summit Fire Department utenfor Flagstaff.

Mørket senker seg, og denne kvelden, som var selveste Thanksgiving-kvelden, tok vi inn på hotell i Flagstaff. Det har vi allerede skrevet om, og du kan lese mer om det her.